det begynner her. jeg kan ikke vente lenger nå. jeg gråter litt hver eneste dag. jeg begynte å innse alvoret allerede i januar, og siden har det bare eskalert. det har vært bedre perioder og de må ikke glemmes som noe ubetydelig, for de har så absolutt hjulpet meg, det har de. samtidig kan de ta æren for at jeg ikke har tatt tak i meg selv, for at jeg bare har latt det ulme, for at jeg har latt det vokse seg til et stort emosjonelt beist som verken lar seg fordrive med simpel meditasjonsteknikk eller feelgood-tekning. jeg er modig, er aldri redd for å brette opp ermene og ta i et tak, gir av meg selv, er snill, pålitelig, og kanskje litt for hjelpsom av og til. jeg er en god CV. jeg er et godt menneske. de siste årene har jeg sett og lært at mennesker som ikke vil deg vel, er ikke verdt å bruke tiden på. check. jeg har lært at forventninger sjelden innfris. check. men at det er for pessimistisk å ikke tørre å forvente noe i det hele tatt. check. så jeg har inntatt en relativt kynisk-optimistisk tilnærming til enkelte problemstillinger i livet. check. jeg har lært meg at mennesket som jeg var glad i, ikke ville meg vel, og at forventingene jeg aldri hadde ble innfridd til ytterste fingerspiss. jeg har holdt fast ved kynismen. check.
men så ble jeg eldre.
jeg er ikke gammel. jeg er 26 år, og tror til stadighet at jeg er 25 (det er iallfall det jeg skriver på skjemaer hvor alder har vært vesentlig informasjon), noe som hittil ikke har slått meg som annet enn simple hjernefjerter. jeg har store problemer med å skrive det nye årstaller hvert år, langt uti mars faktisk. men sånn har det blitt med mange ting. alderen min, navnet på folk jeg ikke kjenner så godt, men så absolutt burde kunne navnet på fordi det kommer til å oppstå pinlige situasjoner hvis ikke. jeg greier ikke følge med på et tv-program sammenhengende. enten skjer det en hel masse i overetasjen, eller ingenting i det hele tatt. for det meste ganske mye. det dreper meg.
samtidig som jeg er et godt menneske, er jeg definitivt i kontakt med mine dårligere sider. jeg er selvabsorbert, stort sett ganske narsissistisk samtidig som jeg også lider av hyperseksualitet og veldig dårlig timing. sistnevnte med selvutnevnt førsteplass. hva kan jeg si? du møter kanskje ikke kjæresten med en pappa som ligger på sykehus for bukspyttkjertelkreft med spredning til lever med spørsmålet om han er glad i deg - gjentatte ganger, som om du ikke hørte hva han sa, fordi du er så usikker på om noen kan være glad i en med ganske grei CV som både kan innrømme egne feil, tidlige tegn på alzheimer og andre atributter som kanskje ikke er så heldige. gjør man? for det har ikke stoppa der. jeg mista mammaen min til nesten det samme. dødsbudskapet - 5 uker, farvel. jeg lærte meg at livet er kort og uten muligheter for å kunne få sagt alt det man ville si. og at man ikke nødvendigvis skal tro at det man tror på går i oppfyllelse. check.
kynismen forsvant.
om jeg hadde vært stein, ville ord ha erodert meg. men jeg er ikke stein, og ord tærer meg ikke bort i fysisk forstand - selvsagt. mangel på handling fra andre og at jeg kjenner igjen min egen tiltaksløshet i dem gjør meg bevisst på det er sånt man blir gammel av. og at ansiktet mitt er ganske uttrykksløst. de eneste gangene jeg skjønner at jeg fortsatt kan smile er når jeg går turer og hører på bra musikk. da smiler jeg. folk smiler iallfall til meg, så det må jo være derfor? før var jeg alltid glad når jeg var aleine, nå er jeg glad når jeg er aleine etter at jeg har fått en eller annen form for ytre hjelp til å stilne eller lette bekymringene mine. det er ikke én spesifikk greie som det var før lenger. bekymringene manifesterer seg annerledes, og angsten jeg ikke hadde ifølge skjemaet jeg kryssa og jugde litt på, tror jeg har satt seg. iallfall overtatt for den sunne angsten man burde føle. i sorg. i kriser. i situasjoner der ting er make or break, eller kanskje misforstått. enten akutte og totalt forståelige angster, eller de snikende angstene som kanskje ikke er så begrunna eller forståelige, og som nettopp derfor - i en teit situasjon, la oss si et sjalusidrama, er lett å fikse opp i fordi man som regel har gode mennesker eller en god porsjon fornuft i seg.
men det finnes to typer snikende angster.
hei nummer to.
